Konklusjon av piratmalla.wordpress.com

Å skrive blogg har vært både lærerikt og slitsomt. Jeg har fått mange nye syn på dette med formidling og det har hvert moro å drøfte seg frem til en konklusjon. Noen av oppgavene har vært gøye  å jobbe med, mens andre har virket veldig demotiverende. Jeg merker at blogging ikke er noe jeg kunne levd av, men det har hvert gøy å blogge fast over en periode.

Jeg satte meg mål i begynnelsen om å lese gjennom all pensum, og det målet har jeg nådd. Dette med å møte i alle timene er det litt verre med, men her har jeg en unnskyldning, nemlig Sykdom. I løpet av vinteren har jeg hatt lungebetennelse og pådratt meg astma, noe som har resultert i en del legetimer som har kommet på samme dager som forelesning. Men jeg har lest gjennom powerpointer som har blitt brukt i timene og hatt gode venner som har gitt meg oppsummeringer av hva som har blitt gjennomgått, så jeg føler ikke jeg har gått glipp av veldig mye.

Som sagt fortsetter jeg nok ikke å blogge, men jeg vil fortsette å formidle på digitale plattformer. I dette faget har vi også laget nettsider og det falt litt mer i smak hos meg. Jeg vil i fremtiden lære mer om hvordan man oppretter en nettside fra bunnen av med koding ol.

Jeg sier ved dette farvel til denne bloggen og håper den kan gi andre mennesker nye syn på digital formidling, den ga i vertfall meg det!

DSC_0034

 

 

Gamification

Har du kjørt en av disse moderne bilene som viser deg hvor mye drivstoff du bruker til en hver tid? Hva fikk det deg til å gjøre?  Dette er et fint eksempel på gamification også kalt spillmekanikk, for du vil selvfølgelig få ned forbruket, og bilen har bare gjort dette om til et spill eller konkurranse for deg.

 

Jeg har virkelig sansen for spillmekanikk-konseptet i forhold til det å skape motivasjon hos forbrukere. I eksempelet over vil forbrukerne få motivasjon til å kjøre mer miljøvennlig og billigere ved hjelp av gamification. Men risikofeil finner jeg likevel. Når jeg kjører en bil hvor jeg kan følge med på forbruket mitt er det nettopp det jeg gjør, jeg følger med på forbruket i stedet for veien.  Så trenden må balanseres for å skulle fungere sikkerhetsmessig.

Spillmekanikk (direkte oversatt) kan være svaret på mange kommunikasjonsproblemer. Når du vil at mennesker skal se eller få informasjon de vanligvis ikke vil oppsøke kan spillmekanikk være løsningen. Jeg vil bruke eksempelet med jordskjelvet på Haiti, dette spillet tror jeg ble laget både for at folk skulle forstå hvordan livet til de rammede var, men også motivere til at de skulle støtte med penger eller frivillig arbeid. På kommentarene under første siden der du kan klikke deg inn på spillet finner man et innspill : ” How would one become an aid worger? ” Her er det altså en som har følt på den uvirkelige virkeligheten i spillet, for så å ha kjent på at h*n fikk trangen til å hjelpe.

Man kan hjelpe mange organisasjoner i verden og alle trenger alltid mer hjelp. Under finner du linker til noen organisasjoner.

wwf Kirkens nødhjelprøde kors

Skjermbilde 2014-04-13 kl. 22.22.37

Som sagt mener jeg man må finne en balanse for at spillmekanikk skal fungere brukervennlig, eller hvertfall  en grense for hvor mye konsentrasjon det stjeler. Jeg mener da at det på mange måter funker i bil, man blir motivert til å kjøre mer miljøvennlig , men hva skjer når det går for langt? Folk kommer til å glemme å følge med på veien. Jeg tror også at overdrevent bruk av spillmekanikk i folks hverdag vil føre til at det ikke finnes noe egen motivasjon, folk vil bli så vandt med å bli motivert at de glemmer hvordan de motiverer seg selv.

DEL, DEL, DEL! Da kan DU forandre verden!

Informasjon deles flittig på ulike plattformer, men jeg tror at Facebook er plattformen med mest og hurtigst deling. Hver eneste dag dukker det opp bilder eller tekster som har blitt delt og postet mange ganger, dette er innlegg som virkelig viser hvor urettferdig eller galt noe er. Disse innleggene avsluttes gjerne med noe som: ”Del hvis du er enig!” eller: ” Del slik at alle kan se hva som foregår”.

Som regel stoler man litt for mye på Facebook-vennene sine og deler uvitende videre, uten og en gang tenke over kildene. Et eksempel er dette innlegget som dukket opp på min Facebook 28 april 2013:

australia

Det finnes ingen kilder på at Australias statsminister noen gang skal ha uttalt seg slik, men over 30,000 hadde delt denne meldingen. Hvorfor stoler vi så blind på Facebook-vennene våre?

Jeg tenker også at slike delinger kan være veldig farlige. Ofte kommer det opp bilder av unge jenter og under bildet står det at jenta er savnet. ”Del! Del så vi finner denne jenta igjen!” Men hvem vet om dette faktisk er sant? det er da godt sannsynlig at det er en farlig person som er ute etter og ta denne jenta. Det kan være en falsk profil som oppretter innlegget slik at resten av Facebook kan hjelpe denne ”drapsmannen” og finne sitt offer, eller det kan faktisk være et sant bilde med et sant budskap som bør deles, men hvordan kan vi finne ut av det?

Svaret er nok ikke så enkelt, men jeg vil tro at det å tenke litt før man deler kan hjelpe masse. Kommer det opp at en jente er savnet i Facebook feeden din, så sjekk det med diverse mediehus, er det en sann sak vil det antageligvis stå noe om den der.  Det og grave litt dypere i for eksempel politiske saker, det mener jeg vil hjelpe mye for å forhindre at du deler falsk informasjon.

Jeg tror at slike innlegg som den med den Australske statsministeren opprører folk før de tenker. Det å dele er i tillegg en lettvint måte å ta del i politikk eller debatter på, da har du på en måte delt ditt budskap og ferdig med det. Jeg tror at det og ta et par sekunders pause og roe ned opprøreren inni deg slik at du ser klart hva det er du deler er mye av løsningen på akkurat dette problemet.

Journalistikk VS. penger

Journalistikk i aviser og journalistikk på nettplattformer er temmelig ulike, og ifølge kronikken til Fredrik Drevon fra 13.02.13 handler journalistikken på nett om klikk. Jo flere klikk jo flere annonser blir sett, og slik kan vi som lesere fortsette å lese avisen gratis. Men hva må  gjøres for å få mange klikk? Du må følge trenden.

«Mediene trenger trafikk. Denne trafikken kommer ved klikk. Derfor starter nettsaker med denne, dette, derfor, slik, her. Dette er den viktigste medietrenden akkurat nå. Denne trenden blir forklart her.» – sitat fra kronikken.

Skjermbilde 2014-05-02 kl. 11.27.55 Skjermbilde 2014-05-02 kl. 11.27.25

Drevon mener også at korte setninger er fungerer, mens lange setninger som man fant i papiravisen er lite virkningsfulle. På denne måten blir alle nettartikler/saker like og ingen skiller seg ut.

Jeg vet ikke om jeg er  enig i kronikken, men jeg synes den viser bra til store delen av artikler man finner på digitale plattformer. Den er nok litt blåst opp og satt på spissen. En ting jeg er enig i er at kvaliteten på nett artiklene ikke er like bra som papir artiklene. Overskriftene på nett lover for mye, det skal på en annen måte være så spennende og eksklusivt. Om du ikke klikker fort nok, vil du gå glipp av ditt livs største nyhet!

Nettartiklene er korte men konkrete, dette gjør dem enklere å lese slik at kanskje ikke kun interesserte tar seg turen innom artikkelen. Jeg liker måten artiklene er bygget opp på i nettmediene fordi jeg ikke går inn for å lese en god tekst, men for å få ny informasjon raskt. Så, hvis nettavisene tjener penger på at jeg klikker meg inn på saker som bare interesserer meg litt og jeg får nyheter ut av det pluss at annonsene får klikkene slik at jeg kan lese gratis er vel en vinnvinn situasjon?

En ting jeg ville ha endret var oppsettet av saker på nettmediene. Jeg husker enda vg.no dagen etter utøya-massakren, hvor dødsannonsen til Amy Winehouse  lå nesten øverst på siden. De kunne ha lagt sakene litt mer i bolker. Ikke sette dødsannonser ved siden av vårens moter eller kokaindødsfall over Utøya-sakene.

 

 

 

Internett, en menneskerett?

Internettet er en stor del av min hverdag og en stor del av det norske samfunnets hverdag. Nettet brukes til det meste som jobb, fritid, post mm.

Internett har blitt en viktig del av hverdagen til store deler av verden og mange mener det bør bli en menneskerett å ha tilgang på det. Men hvordan skal vi klare å gjøre internett globalt tenker kanskje du? Jeg tenker at det er viktigere å gi hele verden mulighet til å utfylle primærbehovene sine før vi plasserer en laptop i fanget på dem.

Jeg er veldig enig i at det skulle hvert en menneskerett å ha tilgang på internett, men jeg føler det er galt å tenke på dette før hele verden har fått primærbehovene oppfyldt.

Jeg tror heller ikke hele norges befolkning har tilgang på internett? Man kan vel bruke det lokale bibliotekets datamaskiner, men det er jeg usikker på. En liten del eier ikke egen datamaskin. Disse har jo mindre tilgang på nett enn f.eks meg? Jeg har egen laptop og har hatt det siden jeg var 10 år gammel. Ved universitet har jeg mulighet til å låne mac eller vanlig pc alt ettter som hva jeg ønsker. Men jeg har også hele livet hatt mat, klær og tak over hode. Men, ikke alle i norge har egen laptop, mange på min alder har adri hatt en egen laptop og dette tror jeg skyldes økonomi.

DSC_0753

Så, en ting man kunne begynne med å gjøre for å globalisere internett er kanskje gratis internett? eller en laptop per husstand? På videregående skoler gir man elevene pc med programvare til en billig pris slik at alle elevene skal ha råd til det ( og jeg tror de har spesialordning til dem som eventuelt ikke har råd) Så jeg vil si at Norge har kommet langt når det gjelder å gi alle i norge tilgang på internett.

DSC_0754

Et viktig poeng som har kommet frem samtidig som internett blir større er det å beskytte sensetive personalia. Man oppgir  fødselsnummer, kortnummre og andre sensetive fakta om seg selv over nett ukentlig. For hver dag som går klarer mennesker eller hackere å få tilgang på disse gjennom internett.  Så det tror jeg er den største utfordringen når det gjelder at internett utvikles.

«I gamle dager» som bestemoren min ville sagt,

– hadde man ikke annet valg enn å kjøpe avis hvis man ville vite hva som hadde skjedd. En kunne selvfølgelig tro på alt naboen sa, men her hadde en ikke noen forsikring på hva som var sant.  I dag kan man få nyheter gjennom en haug av plattformer, selv bruker jeg nettaviser og Twitter. Denne tilgangen på nyheter skaper konkurranse mellom de forskjellige plattformene, og det er om å gjøre å selge seg selv, lesere gir resultater.

Så hvordan kan nyhetsredaksjoner utnytte nettmediets potensial best mulig?

denne artikkelen kommer det frem at det å skape nysgjerrighet hos leserne er det som gjelder. De tar med en måling gjort av New York Times som viser mange overskrifter som indirekte inneholder spørsmål som The sientific 7- minute workout. Jeg tror også at saker som man kan identifisere med seg selv skaper nysgjerrighet, som et eksempel på det vil jeg ta New York Times´ mest besøkte artikkel 2013 «How y´all, youse and guys talk» av Ian Bogost.

 Jeg nevnte Twitter som en nyhetskilde, mange nettavisene er på Twitter, men det er likevel ikke dem jeg leser på. Jeg følger politiet i mitt distrikt. Her blir jeg oppdatert med en gang politiet får beskjed om at det har skjedd noe. For eksempel: for 57 minutter siden postet politiet: UP stoppet bilfører, og passasjer erkjenner bruk av narkotika.  Dette er en nyhet som ikke en gang får en liten plass på den lokale avisens nettside. Nettavisen VG er selvfølgelig også på Twitter, men det fungerer på en litt annen måte. VG twittrer enkelte  overskrifter fra nettaviser og linker til saken, men det er ofte et mellomrom på 3-4 timer mellom tweetene.

Skjermbilde 2014-03-13 kl. 19.39.06Skjermbilde 2014-03-13 kl. 19.42.30

Nettavisene må legge størst vekt på selve nettsiden, er det mulighet til å lese nettavisen på nettbrett og mobil? Redaksjonene må følge med på den digitale utviklingen å tilrettelegge nettavisen deretter. Et annet tema er om bloggere er journaliser i noen som helst form. Og jeg vil svare  ja til det, men på en blogg kan man ikke måle det opp mot sannheten som man kan i nettavisene. Men, journaliser kan hente ekstra informasjon fra blogger.

blogg.no

 Mange leser fortsatt papiraviser og en grunn til det tror jeg er at papiraviser og magasiner kan friste med en forside. På forsiden står det kanskje oppskriften på en slankekur og da vil mange mene det er lettere og ha den håndfast slik at man kan spare på den, enn å finne artikkelen frem flere ganger via en nettavis ( det går selvfølgelig an å lagre artikkelen, men det er ikke alle generasjoner som har lært seg copy/paste enda).

 

 

 

 

 

 

 

Nettavisen som formidler

For at en nettavis skal være brukervennlig og interessant, trengs det flere multimedia momenter. Disse må settes sammen og skape en større helhet av det som skal formidles.   Susan Jacobsen setter dette med bilde og video som momenter veldig høyt.

Artikler med bilder er mye mer interessante enn bare rene tekst artikler. Artikler med video er igjen mer interessante enn artikler med bilder. Ved bruk av video gir man leseren mer oversikt og helhet over saken. Det beste vil jeg si er når det er en balansert blanding av tekst, video og bilde. Hvis du da i tillegg legger inn flere lenker relatert til temaet, får leseren muligheten til å utforske enda mer utover. Dette burde også inkludere papiravisen. Man burde kunne bruke papirutgaven av nyhetene som et ekstra innblikk i selve nyheten, men på en annen måte enn den man bruker lenkene til ( ikke at jeg har klart å tenke ut akkurat hvordan papirutgaven skulle gjøre dette, men en slutter jo aldri å tenke).

dagbladet

Dagbladet oppfyller store deler av Susan Jacobsens momenter, men selve oppsettet liker jeg ikke. Artiklene inneholder nesten alltid et par forskjellige bilder og er lenket til liknede saker og tema.  Problemet er at det er så mye reklame og dill på siden, disse går også innom artikkelen slik at jeg synes det er vanskelig å vite hva som er reklame og hva som er relevante artikler.

Overskrifter i nettaviser pleier som regel å være litt misvisende, men etter min mening tar dagbladet kaka. Overskriften henger som regel sammen med temaet på et eller annet vis men samtidig er den så langt fra poenget i teksten som det overhode er mulig å komme.

Jeg velger og konkludere med at dagbladet som oftest holder på de gode momentene, men at de enda har en del å jobbe med i forhold til brukervennlighet og oversikt.

 

 

Tanker omkring pappablogg

Denne gangen tar jeg for meg pappabloggen pappahjertet, en blogg jeg virkelig har fått sansen for. Personen bak heter Peter, og for meg fremstår han som en mann full av liv og energi. Etter å ha lest gjennom store deler av bloggen hans sitter jeg igjen med en følelse av at han vil bevise noe. Bevise at småbarnsfedre kan ha det like moro, være like lykkelige som ungkarer om ikke mer lykkelige.

Det første som møtte meg da jeg klikket meg inn på bloggen hans var filmen av han på lekeplassen. Jeg lo så tårene spratt og fikk selv lyst til å løpe ut for å være barn igjen. Flere liknende filmer og innlegg dukket opp nedover bloggen. Jeg tror at store deler av hans bloggpopularitet ligger i humoren. Retorikken han bruker er proppet av humorinnslag og kommentarer rett fra levra. Han formidler lette innlegg som alle kan lese ,og som jeg tror vil leses på grunn av all humoren og måten han skriver på.

Pappahjerte er en blogg som virkelig er flink til å variere sin formidlingsmetode. Han har mye bilder og av og til videoer i innleggene som hjelper å få frem innholdet, det gjør det også mer underholdende å lese. Ofte sammenslår han et humoristisk utsagn med et bilde som for eksempel skriver han i et innlegg at om du tar godteri fra dama når hun har PMS er dette som å ta en banan fra en gorilla. Rett under dette utsagnet er det satt inn et bilde av en ape.

I innlegget fra 09.02.14 har han lagt ut youtubefilmen  Nazizombie invasjon, hvor han blir ¨drept¨ av nazizombiene fra Død snø 2. Utrolig kult! Det står ingenting om hvorfor han har blitt ¨drept¨, men han reklamerer for filmen og frister med konkurranse og kinobilletter som premie. Dette innlegget har ikke noe med det å være pappa å gjøre, og slike finner man også mange av. Ved å legge bloggen opp slik, viser han for meg at han både er pappa og Peter.

dodsno2

Min konklusjon er at han virkelig får frem at han har det moro og mener at han har det mer moro nå som han har blitt far. Og jeg synes han lykkes med å formidle det også!

 

Hvordan nå ut til unge?

Facebook blir brukt mindre og mindre av oss unge i samfunnet i dag,viser en ny undersøkelse. En grunn til dette hevdes å være at foreldre generasjonen har tatt sitt steg inn. Facebook blir altså nå brukt som en mulighet til å holde kontakt med familien. Det er også derfor jeg har facebook. Nesten alle i familien min bruker denne digitale plattformen for å ta en del i hverandres hverdag. I artikkelen hevdes det også at unge heller bruker snapchat og instagram til å holde kontakten med nære venner, for å dele sin hverdag.

Vel, både min mor og min bestefar har Snapchat så jeg ser ikke hvordan dette blir så annerledes enn facebook?

Men så er jeg kanskje ikke som ungdommer flest heller. Jeg deler alt med familien min og er ikke flau over det jeg legger ut eller det som har blitt lagt ut av meg på digitale plattformer. Grunnen til at jeg tar opp dette er at det i artikkelen står at unge unngår facebook når foreldrene trer inn fordi de da ikke kan leve livet. Og her kommer litt av min bekymring opp ifra forrige innlegg, må de kunne legge ut alt på digitale plattformer for å leve livet? I dag bruker man mer energi på å dokumentere å dele opplevelse og hendelser enn og faktisk oppleve dem selv. Er ikke det litt sykt? Følelsen av å dele det du har opplevd er altså bedre enn å oppleve det (for mange).

Den andre delen av ukas tema er hvordan bedrifter skal nå ut til unge brukere. Og her mener vertfall jeg at det er et hav av muligheter. Magasinet Reiselyst er et eksempel på dette. De har egen facebook-side, instagram-profil og en egen app. Dette gjør at jeg alltid får med meg oppdateringer og fristelser til å kjøpe bladet. Flere sports-kjeder har også egen bruker på facebook og instagram for å oppdatere brukerne av disse. Jeg mener derfor at mange bedrifter og virksomheter når ut til dagens unge uten problemer!

Som bedrift mener jeg du må henge med på de digitale plattformene som finnes hvis en vil at unge også skal få vite om det.

sz0a3f30

Samfunnsmessige utfordringer som følge av digitale plattformer

Pensum: Lawrenca Lessig Code 0.2

Etter å ha lest pensum var det spesielt et tema jeg satt igjen med, og det var forholdet mellom virkeligheten og det jeg vil kalle en fiktiv virkelighet eller som Lawrence foretrekker og kalle det; univers.

Jeg vil på samme måte som Lawrence si at vi i dag kan ¨logge¨ oss inn i en annen virkelighet. Her kan vi fungere som en type gud, vi kan bryte lovene uten og ta så mye harme av konsekvensene. Ingenting er umulig! Ved å bli med i et slikt nettsamfunn tar du et steg i frihetens verden, ikke engang naturens lover gjelder her. Mennesket kan altså logge seg ut av den virkelige verdenen og inn i en ¨drømmeverden.¨  Dette er det mange som lever for og som 20 åring har jeg mange rundt meg som er avhengig av å kunne forlate denne virkelige verdenen. De gjemmer seg i den fiktive verden for å være det de vil være (trollmann, sterk, sexy). Dette har i de siste årene blitt et problem for samfunnet. Ungdommer velger å ¨spille¨ i stedet for å utdanne seg, trene eller å være sosiale. De får alle behovene sine oppfylt gjennom friheten av spillets fiktive virkelighet.

world-of-warcraft-screenshot vs DSC_0077

Men, der friheten råder finnes også ondskap. Mobbing er en virksomhet som er blitt mye lettere å opprettholde når den kan foregå online. Nesten hver uke finner vi overskrifter i avisene som viser til hvor mye mobbing som skjer over nett og fortvilelse over hvordan samfunnet skal kunne stoppe det. Det handler som regel om unge mennesker som henger ut andre ved hjelp av sosiale medier.

Nettmobbing kan gjøres anonymt. Man kan si noe uten at andre kan se  at det er nettopp du som har sagt det. Bare tenk hvis du kunne sagt akkurat det du ville uten å måtte ta konsekvensene for det, ville ikke du da ha dratt på litt mer? Kanskje vært litt eklere? Er jo ingen som får vite at det er du som har skrevet det uansett, så du har ikke noe å tape på det.

Heldigvis har de fleste steder hvor du kan skrive en kommentar gjort det slik at du må logge deg inn via for eksempel facebook for å kunne kommentere, men dette stopper likevel ikke mobberne. Jeg tror at mange ikke vet at de mobber. Dagens mennesker har ikke sjansen til å tenke gjennom hva de egentlig gjør. Hvis en ungdom i dag må vente på bussen sitter h*n ikke og ser ut i luften for å tenke. H*n tar nemlig opp mobilen som i dag funker som et portabelt nett hvor enn du er. De distraherer seg selv for ikke å tenke samtidig som de kanskje mobber uten at de vet det.

http-::dailydish.typepad.com:.a:6a00d83451c45669e20167631bcf69970b-pi

Jeg er redd at hvis ikke mennesket snart får tid til å tenke eller finne seg selv uten alle disse duppedingser og internett. Vi vil få en generasjon med nervevrak som ikke lenger klarer å tenke selv.